Behandlingsopphold på Viken senter!!!

Så kom telefonen! Og den kom ihvertfall et helt år før jeg hadde regnet med 😄 Når jeg reiste derifra i vår, var beskjeden at det kom til å ta ca 2 år før jeg kunne forvente behandlingsopphold...men nå kom altså telefonen i forrige uke 🥰

Noen som hadde ventet i to år takket nei, og det var min tur på "Jeg kan komme omså på dagen" listen 😅 Det sa rett og slett klink i hodet på meg! Utrolig masse tanker sprang frem på en gang, og aller fremst kræsjet tanken på at vi hadde lovet å være barnevakt første helga i desember, OG at oppholdet skulle vare fra 29/11-22 til 7/2-23....!!!! Midt oppi dette er det jo jul! Og som den ene sønnen min sa når han ringte "Mamma, går det bra for deg? Du er jo selve symbolet på jul!!"

Men det er fryktelig slitsomt å være så "julete" som jeg er også, når hjerte og hjernen hele tiden skal bestemme, og sjela blir sittende som et forskremt lite vesen nede i et hjørne å forsøker å gjøre det koselig og fint for alle 😰 Og hjerte vil hva hjerte vil, og hjernen er den som får siste ordet uansett....da blir man utslitt 🍁😔

Så joda, det blir merkelig, men også akkurat det jeg trenger 😍

Men tankene raste rundt som tornadoer inne i hodet mitt, og det er ikke fritt for at stemmen skalv ekstra når jeg ringte Husguden å fortalte om tilbudet. Men nå har han straks levd sammens med meg i 28 år, så han vet hva jeg trenger, og var helt enig i at jeg skulle takke ja 🥰

Så nå går dagene med til julegavehandling, innpakking, planlegging og forventninger, og midt oppi dette er jeg altså innlosjert i Ridderheimen hvor det henger snekkere rundt på alle hjørnene for å fornye kledning, vinduer og dører 😅

Jeg skulle egentlig være her i to uker nå, men vi måtte flytte barnevakthelga, så derfor blir hele den sosiale planen vår også kastet litt rundt for å få kabalen til å gå opp, og det gjør den nå!

Jeg må være på senteret den første helga av oppholdet, men de neste i desember får jeg permisjon, og kan da gjennomføre både vennehelger og julebord, samt få forberedt julen på relativt rolig vis 😅

Jeg må innrømme at jeg både ser frem til og gleder meg til å komme tilbake, men gruer meg også litt, for jeg aner jo overhodet ikke noe om hva resultatet av oppholdet blir....Vil jeg forandre meg mye? Blir sjela mi annerledes? Vil venner og familie være like glad i meg etterpå? Jeg har alltid vært en "People pleaser", og dersom jeg har måttet si nei til noen, har det vært for at jeg har vært nødt til å si ja til noen andre, og i veldig sjeldne tilfeller har jeg satt meg selv først. Nå skal jeg altså lære meg å sette meg selv først, sette meg selv i førersetet, og stake ut min egen kurs, og jeg har ingen som helst formening om hvor den kursen skal gå, eller hvor den leder meg 😔

Til sist vil jeg lime inn en liten forklaring på hva er Kompleks PTSD er:

«Kompleks posttraumatisk stresslidelse (Complex PTSD) er en lidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse eller serie av hendelser av ekstremt truende eller grufull karakter, som oftest langvarige eller gjentatte hendelser hvor det er vanskelig eller umulig å rømme (f.eks. tortur, slaveri, folkemordskampanjer, langvarig vold i hjemmet, gjentatte seksuelle eller fysiske overgrep i barndommen). I tillegg er alle diagnostiske krav for alminnelig PTSD oppfylt.

I tillegg er også kompleks PTSD preget av alvorlig og vedvarende

1) problemer med affektregulering;

2) tro om seg selv som redusert, beseiret eller verdiløs, ledsaget av følelser av skam, skyld eller svikt knyttet til den traumatiske hendelsen; og

3) vanskeligheter med å opprettholde relasjoner og med å føle nærhet til andre.

Disse symptomene forårsaker betydelig svekkelse i personlige, familiemessige, sosiale, pedagogiske, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.»

Sånn, så har jeg begynt min reise med åpenhet, og fortelling. Om det blir til det bedre? Ja hvem vet, nå straks er jeg i gang ❤️