Ja hvor skal jeg begynne?!? Dette er altså en god plass å være henvist til 🥰
Når jeg tenker på Norge, landets økonomi, og landets forbruk av penger under Koronakrisen, så må jeg jaggu stoppe opp å tenke litt, når jeg får beskjed om at det er 2 (!) års ventetid på å komme hit på behandlingsopphold 😔
På et slikt kartleggingsopphold som dette jeg er på nå, så er det lagt opp til ro, og egentid, mer enn noe annet. Vi har pene, lyse og luftige rom, hvor man kan puske med det man ønsker, eller man kan møtes på en av stuene for sosialt samvær. Det er mange andre aktivitetsmuligheter også, men det er mere beregnet på behandlingsoppholdet 😃
Timeplanen inneholder som regel en samtale med enten psykolog, lege eller vernepleier, og måltidene 😅 og sånn går nå dagene 🥳 Vi avslutter også i grupperom, hele gruppen. Da oppsummerer vi dagen, bedriver litt "mindfullness" og har et kulturelt innslag i form av høytlesning av dikt el.l.
Jeg ble litt overrasket når jeg fikk timeplanen, at det skulle skje så lite denne uken, men jeg har erfart at det er nok. En så urolig sjel som jeg, med dette skjøre lille "indre barnet" innvendig, jeg har nok med det lille som skjer. Jeg er i ferd med å finne en ro i meg selv som gjør at jeg ikke løper i ring rundt meg selv, på leting etter en imaginær hale, konstant, jeg KAN sitte rolig, og bare observere ❤️
Så til gruppa mi, eller teamet, som er samlet til "Eksestensiellt samarbeid"! Jøss så heldig man kan være 🤗 Her har inntakskontoret satt sammen 8 mennesker fra stort sett hele landet, og så klaffer det så utrolig bra! Jeg er vel aldersmessig sånn ca midt i gruppa, men vi er alle godt erfarne mennesker, med hver vår særdeles vanskelige forhistorie.
Vi blir oppfordret til å ikke bruke det sosiale rom til "behandlingssamtaler" så vi holder samtalene på hovedsaklig hyggelig nivå, men det er jo ikke til å unngå at en og annen historie kommer frem i dagen, og hjertet mitt gråter med hver og en av de andre, og jeg ber innstendig om at alle må få hjelp ❤️❤️❤️
Første dagen hadde jeg bestemt meg for å ikke bli noe særlig kjent med de andre på gruppa. Jeg tenkte at vi bare skulle være her ei uke, og at jeg ville fokusere all min energi på meg selv, men under første måltidet kom en av de andre deltagerne å spurte om han kunne sette seg hos meg? Da det i hannes "bok" var skrevet at ingen skulle måtte sitte aleine visst de ikke ville 😅 Jeg tenkte at, ja, ja, jeg kan sitte aleine en annen gang, men vi er blitt en fin og sammensveiset gruppe, og jeg kommer aldri til å glemme noen av dem ❤️
Så er det altså basseng her!!!! Ca 1 døgn i forveien må man bestille time, og da har man hele bassengområdet, med badstu og alt, alene og for seg selv en hel time 🥰🥳 Og jeg er i bassenget hver kveld 😅
Litt av grunnen er at jeg føler at jeg blir både trett og sliten av trening i vann, og avslutning i badstu, men også den roen jeg får der! Ingen forstyrrer meg den timen jeg er der ❤️❤️❤️❤️
Her kan jeg også benytte en av småbadekarene 😃 De er til for fargebad, saltbad, oljebad eller andre terapiformer, men det har jeg ikke hatt behov for hittil, bassenget og badstua er mer en nok for meg ❤️
Tenk dersom jeg får lovt å komme tilbake hit for et lengre behandlingsopphold?!? Tenk for et utbytte jeg kan få i livet mitt ved hjelp av dette ❤️
Og da må jeg tilbake til økonomi! Vi lever i ett av verdens rikeste land, og man må vente SÅ lenge på å komme i behandling!
Jeg sto i to år i behandlingskø for å komme til RVTS, og 8 mndr har jeg ventet på å komme hit til kartlegging, og dersom jeg blir ansett som syk/egnet nok, må jeg vente 2 år på behandlingsopphold!! Det er ikke godt nok! Hvor mange mister vi under all denne ventetiden? Og hvor syk må man bli før det kommer hjelp?
Vel, jeg er her nå, og jeg ELSKER opplegget! Jeg har funnet litt ro, og jeg får vite på tirsdag om jeg er "verdig" et lengre opphold her, om 2 år......
Så var det sovingen da.....Ikke noe bra å melde der, men jeg er begynt å forske litt på Melatonin. Jeg har forsøkt 3 gram, og jeg tror jeg må ta en prat med legen min om det er risky business å øke inntaket, eller om det bare er sånn at det heller ikke hjelper meg 😔
Men i natt har jeg hatt ei god natt, og godt er det, for i går følte jeg meg nesten beruset 😣 jeg var ustødig, mer surrete enn vanlig og guarden var nede...jeg holdt på å sovne i badstua...og det hadde sikkert ikke vært så bra 😂 Men jeg gir ikke opp, jeg gir ikke opp, jeg gir ikke opp!!!!!
Jeg tror jo fortsatt at når jeg en vakker dag får mitt lille indre barn til å vokse opp, til å stole på verden, og føle seg hjemme hvor som helst, så skal også sovehjertet begynne å fungere ❤️
Nå i dag er det søndag, og da skjer det ingenting her på gården. Vi har ikke frokost og lunsj, men brunsj, så jeg blir fryktelig sulten før klokken blir 1015, og jeg kan innta nydelig mat, men jeg tenker jeg tar meg en tur til gapahuken først, så setter jeg i gang forbrenningen før jeg begynner å spise 🤭
Så til slutt vil jeg bare si, dersom du sliter med noe slik som jeg, ta kontakt med legen din (eller aller helst psykolog) å be om å bli søkt hit, her tror jeg det er hjelp å få ❤️
Nyt søndagen, vi fortjener alle sammen litt nytelse 🥳❤️
コメント