Søvnvansker, sovemedisiner og mareritt 😅

Når jeg startet denne bloggen filulerte jeg over hva den skulle handle om...om det skulle være en hverdagsblogg, håndarbeidsblogg eller en "hele historien" blogg....og det ser ut for at det blir litt av hvert 🥳

Nå er jeg i hvertfall klar for å fortelle litt av historien, eller litt av begynnelsen av historien, den som begynte når jeg var veldig ung 🥰

Om jeg var så ung som her, det vet jeg ikke, altså når problemene begynte, men kanskje? Det ble meg i allefall fortalt at jeg var et snilt og stille barn, ja til og med kanskje snillere enn de fleste 😅 Og noe av det værste jeg visste var støy og bråk. Jeg sov lett, og våknet fort av støy fra resten av huset når jeg var lagt.

Når foreldrene mine hadde selskap med gjester, var jeg nok en skikkelig "pain in the ass", og var til stadighet ute i døra å ba dem om å skru ned musikken, og prate lavere ☺️ noe som jeg jo lærte etterhvert er ganske umulig når du er voksen, og har gledet deg til å treffe venner etter ei lang uke med jobb og forpliktelser ❤️

Men ihvertfall, jeg var bare 16 år første gangen jeg fikk en "sovetabelett", og jeg fikk kjenne på følelsen av å sove godt, skikkelig godt! Jeg husker enda følelsen av å bare sveve bort, og sove godt å drømmeløst, i timesvis! Og ikke minst kjenne på følelsen av å våkne frisk og opplagt, og klar for det meste dagen hadde å by på 😍

Etterhvert som jeg ble eldre ble søvnvanskene mine mer og mer tydelig, og forbruket av sovemedisiner ble etterhvert ikke en hjelp, men en krykke, noe jeg ikke klarte meg uten....og min første resept på Rohypnol kom i hus. Husk at vi her snakker om 80-tallet, og Rohypnol var ikke noe annet enn en meget god sovemedisin, at den skulle revolusjonere verden som "voldtekstdop" nr 1 utover -90 og -00 tallet visste ingen den gang.

Jeg er litt usikker på nårtid jeg gikk fra bruk, til misbruk av medisiner, men jeg mener det var på begynnelsen av 2000 tallet, og jeg måtte ha medisiner hver kveld for å kunne sove noe i det hele tatt.

I 2008 gikk det over styr! Jeg så at vanlige doser ikke lenger ga meg søvn, og jeg måtte begynne å øke dosen mer og mer, og jeg bestemte meg for at NÅ! NÅ er det nok!!!

Jeg satte meg ned med legen min og i gangsatte en nedtrappingsplan med fornuftige trinn, og etter 7 mndr var alle reseptbelagte medisiner ute av huset ❤️

Jeg visste at det kom til å bli tøfft, men jeg var overhodet ikke klar over HVOR tøfft! Etter tre uker med kun sporadisk søvn, og masse, masse mareritt når jeg først sov, måtte jeg krype til korset, og oppsøke legen igjen, jeg klarte ikke overgangen 😔

Heldigvis hadde jeg en fantastisk lege, som søkte land og strand etter noe som kunne hjelpe meg, og Atarax ble satt i gang. Atarax er en sterk antihistamin, som gjør brukeren søvnig, og jeg ble satt på topp dose, 200 mg, og endelig kunne jeg sove igjen ❤️

Etter noen år bestemte jeg meg for å forsøke å kutte ut denne også, og startet en nedtrapping som gikk over flere år, og til slutt var jeg nede på 10 mg, og fortsatt sov jeg nogenlunde bra. Jeg hadde på dette tidspunktet forstått at sovehjertet mitt var fullstendig ødelagt, og begynte å tro på at jeg aldri mer skulle sove en naturlig søvn igjen.

Nå ble jo livet mitt mest som en stor tivolitur, med voldsomme svingninger i alle himmelretninger, og psykiske utfordringer kom virkelig på banen. Det ble satt mange diagnoser, men den som til sist kom opp var Bipolar lidelse, og den kunne medisineres! Jeg måtte selvsagt opp på topp anbefalt daglig dose der også, og til slutt måtte jeg si at "Jeg føler meg ikke direkte bedre, men jeg føler egentlig ikke så mye annet heller" så der ble jeg stående i 10 år, med diagnosen Bipolar lidelse, og maks dose medisinering, og fortsatt sov jeg ikke uten hjelpemidler.

Da jeg i tillegg til å slite med søvn, også har slitt med store smerter i hele kroppen, slike som vandrer rundt fra sted til sted, og sjeldent oppholder seg lenge nok på ett sted til å kunne få et navn, var legen min skeptisk til dette med Bipolar lidelse, men hverken han eller jeg var spesialister på psykiske lidelser, så vi måtte jo stole på det som ble fortalt, og i 10 år sto jeg altså der!

Da smertene på sitt vis aldri ga slipp, og jeg til slutt ble så lei av både meg selv, kroppen og livet mitt, søkte legen min meg inn til RVTS (De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) med en anelse om at jeg muligens kunne ha PTSD (Post traumatisk stress syndrom/disorder)

Nå skal jeg ikke gå inn på PTSD her, ikke i dag, det er en annen del av historien, men min fantastiske psykolog der brukte 2 uker på å finne ut at jeg ikke var bipolar, og etter en tid var ny diagnose klar, jeg led av PTSD!

Når man har brukt faste medisiner som skal regulere hodet ditt i den form at du ikke skal oppføre deg som den du er, men den det forventes at du skal være, og du har gjort det i 10 år, da må du være veldig forsiktig med å avslutte bruken...det må taes rolig...jeg brukte 7 mndr...

Nå skal jeg heller ikke gå innpå alle problemene som oppstår når du kutter ut stemningsregulerende medisiner, det er også en annen del av historien, men det kan jeg si...det var helt grusomt!!! Kroppen protesterte iherdig, og jeg har aldri hatt så mange fysiske plager, så intenst! Men trenger jeg å si at søvnen fikk seg en kjempeknekk? Legen min var nødt til å finne noe nytt, Ataraxen kuttet jeg ut når jeg kuttet ut Bipolarmedisinen Lamictal, og gikk over på Sobril for en periode, og dermed var jeg litt som på scratch igjen 😔 Så nå ble det litt sånn "Here we go again" og utprøvingen startet. Vi måtte finne noe som ikke var vanedannende, som ikke gikk ut over leveren (den har selvsagt fått kjørt seg kraftig gjennom livet mitt...) som ikke hadde de aller verste bivirkningene, og som jeg allikevel kunne få sove av...ikke enkelt i det hele tatt!

Vi prøvde oss frem gjennom apotekets hyller, og endte til slutt på Zonat, en relativt ufarlig antihistamin, som virker veldig søvndyssende (men du kan ikke drikke vin når du bruker denne, visste deg seg...), samt Melatonin, dette hjalp, og jeg kunne kjenne på en viss nattesøvn ☺️ men så kom marerittene.... Mine er ikke av en slik karakter at jeg blir jaget eller at jeg holder på å dø, men jeg leiter!!! Som regel etter Husguden, men like ofte etter en av barna mine, eller som her i helgen, foreldrene mine 😳😳 Det er stinn brakk der jeg befinner meg, og uansett hvilken veg jeg bestemmer meg for å gå, så er det stappfullt av mennesker, fremmede mennesker, og den jeg leter etter er ikke å se noe sted 😭 Som regel er det i et hus med mange rom, eller det kan være et fjell med mange huler, eller en båt, som sist helg når jeg lette etter foreldrene mine 😳 Da var jeg på et cruise skip 😳 Så jeg fant fort ut at jeg vil ikke fortsette med dette, jeg vil ut av alt som har med medisiner å gjøre 😃

Så nå, nå er jeg altså i gang med mitt aller siste medisinske prosjekt, å kutte ut Zonat! Og for 5 dager siden gikk jeg ned fra 25 mg Zonat, til 12,5 mg, og i kveld kommer den første kvelden på mange, mange år, at jeg skal legge meg helt uten å ta reseptbelagt medisin for å sove....🥳🥳🥳 Jeg må bare si det, HERES! Jeg både gruer og gleder meg, men egentlig gleder jeg meg mest, for snart, en dag snart, så skal jeg sove på egenhånd, og kanskje helt uten mareritt 🥰

Ønsk meg lykke til, for det trenger jeg 😅