Jeg sitter her å filosoferer over dette med vennskap...Vi alle har, eller har hatt, venner. Jeg skriver det på denne måten, siden jeg vet at det finnes mange der ute som føler at de ikke har
venner...mange bekjente, og mennesker man omgås, men det her med venner er litt annerledes 🥰
Noen mennesker kommer inn i livet ditt i barndommen, og det er vel da vi er som mest oss selv? Så disse vennene har en tendens til å bli værende, i hvertfall til vi kommer i puberteten og begynner å endre oss 😅 Noen får kjærester, og begynner da å omgås kjærestens venner, andre opplever traumatiske omveltninger som igjen fører til at vi endrer oss, og de gamle vennene går lei, eller vi går lei, eller vi bare sklir fra hverandre, rett og slett 😅 Så dette med vennskap er litt udefinerbart, men i voksen alder...da burde man jo slå seg til ro med gode, pålitelige mennesker, som er kommet for å bli, eller?
Hvorfor er det sånn at noen mennesker svikter på det groveste? Mennesker man setter sin lit til, betror seg til, og stoler fullstendig på? Jeg selv sliter voldsomt med tillit, jeg stoler helst ikke på noen 😅 men noen få mennesker får min tillit, og takk og lov for at de viktigste blant mine venner viser seg som 100% pålitelige, og står sammen med meg i tykt og tynt ❤️🥰❤️
Mine venner tåler å høre min historie, med skrekkbilder og det hele, om og om igjen, og trøster meg like mye hver gang behovet for trøst er der, og lar meg fortelle min historie, selv om jeg har fortalt før, litt nå og litt da ❤️ Ja noen har endog vært med meg stort sett hele veien, og har vært tilskuer til livet mitt i flere foldige tiår 🥰
Jeg vet ting om dem også, ting som aldri blir fortalt videre, for sånn er ekte vennskap 🥰 ❤️
Og latter!!! Her i blant disse få menneskene sitter latteren like løst som tårer, her er man seg selv, og er slik et menneske kun er i fullstendig tillitvekkende omgivelser 🥰
De er ikke mange, men de er desto bedre 🥰❤️😍🤗
Dette er mennesker jeg ville "tatt en kule for" hvilken dag som helst, og min lojalitet grenser til bittelitt galskap 😅
Slik er det med de beste ❤️🥰😍💃🏻
Så er det "nære bekjente" 🥳 De står rett ved siden av venner, og tilfører livet masse, masse glede, informasjon, hygge og lærdom 🥳 Her, i denne gjengen er det det løsluppene befinner seg! Her kan man tulle og fjase, lære nye ting, og lære bort andre ting ❤️ Jeg har en stor bekjentskapskrets 🥰 Men det er veldig få av dem jeg ville vende meg til dersom det oppstår behov som går dypere i sjela, (like mye for ikke å belemre dem med hele min elendighet, hvem trenger den liksom? De slipper 😅) men du godeste så mye gøy man har det med disse menneskene 😅🥰
Så! Tilbake til spørsmålet "Hvordan går det nå egentlig?"
Siden jeg har en håndfull gode venner, som faktisk viser meg tillit, som forteller meg ting som er viktig å vite, som ringer til meg når det er behov for det, og som melder meg når det er behov for det, og som gang på gang beviser for min knuste sjel, og skakkjørte tillit, at det finnes folk for meg også, folk som er til å stole på, og som er verdig min lojalitet, ja så har jeg det ikke så verst ❤️😅 Og i tillegg til det, så har jeg familien min! Både den jeg kommer fra, og den jeg har produsert selv, som stadig vekk er hos meg, og er glad i meg, akkurat sånn som jeg er, med knust sjel og det hele 😅😅😅 Så det går ikke så verst ❤️
Jeg skal heller ikke skyve min fantastiske psykolog under en stol! Han gjør underverker med både knust tillit, og skakkjørt sjel ❤️ Og når jeg nå går inn i 3.året med han, så sier det seg selv, 2 år i terapi bør vel sette sine spor? Han utfører magi!
Sovingen, spør du? Tjaaaa, litt opp og ned, litt hit og dit, men jeg sover mer enn jeg ligger våken, og det er da noe, er det ikke? Men fortsatt må jeg bruke 4mg Melatonin hver kveld, og har ikke funnet styrke enda til å begynne på nedtrapping av den, men en dag, en dag skal også den bort, håper jeg....
Legen min skryter voldsomt av meg 😅 han mener bestemt at det er litt av en bragd det jeg har gjort, med seponering og avvenning av ymse medisiner 🤗 og det helt på egen hånd 🥳 Så de ordene lagrer jeg i viljestyrken min, og henter dem frem ved behov 😅
Så alt i alt, jeg har det mere bra, enn dårlig, og det er vel det man kan håpe på? Jeg fylte nettopp 57 år, og må vel innse at jeg har levd flere år, enn jeg har igjen (blir vel neppe 114 år) og da er det desto viktigere å leve som om hver dag er den siste, for mest sannsynlig, så har vi bare dette livet å leve, og da må vi jaggu gjøre det beste ut av det 🥳🥳🥳
GOD HELG💃🏻💃🏻 HUSK Å LEVE LIVET DITT 🥰🥳
Min mor, i Firenze som 75 åring, hun er nå 82, og fortsatt glad i livet ❤️
Comments